Em gedigen norsk mastiff på en bru nord for Oslo.
Detalj av et maleri fra slutten av 1700-tallet, her vist med tillatelse av
Mr. Jørgen W. Cappelen, J. W. Cappelens Antikvariat, Oslo - Norge.
Hele maleriet kan sees lengre ned på denne siden.

Det har blitt funnet hundeskjelett i flere viking-graver; 6 hunder fulgte Gokstad-høvdingen i hans grav (hauglagt ca. år 900), en av dem var en stor
og kraftfull langbeint hund. En tilsvarende stor og langbeint hund ble funnet i Osebergskipet (hauglagt sent på 800-tallet). Også på "Brattli",
Eirik den Raude's gård på Grønland (Grønland ble oppdaget av Eirik den Raude i år 982, og bosettelse begynte der fra år 986) har de funnet
rester etter en stor og langbeint hund.
Det blir også hevdet at det ble funnet rester etter en stor hund på den arkeologisk utgravde vikingboplassen på L'Anse aux Meadows men denne
påstanden har jeg ennå ikke fått bekreftet.

Det finnes også historier i sagaene om at Olaf Trygvasson (Óláfr Tryggvason, født ca. AD 968, Konge i Norge AD 995-1000)
brukte sin hund Vige, som han hadde anskaffet seg på Irland, til å rive i hjel bønder som ikke ville konvertere fra de norrøne guder til kristendommen.
Vi kan lese om dette i Snorre's Kongesagaer; ”Kong Olav var den gladeste av alle og glad i leik og blid og omgjengelig; men forferdelig hardhjertet når han var harm, og uvennene sine pinte han meget, somme brente han i ild, somme lot han olme hunder rive i sund, og somme lot han lemleste eller kaste utfor høye berg.”
 

Fra vikingtiden, og kort tid etter, kan vi finne illustrasjoner,
mest treskjæringer,av store mastiff-typede hunder. Både i
den tapte stavkirken i Bødal og den bevarte stavkirken på
Urnes (Norges eldste bevarte stavkirke) kan vi finne slike
utskjæringer av store hunder Mens illustrasjonen fra Bødal
viser en hund som er innlemmet i en artistisk utskjæring
(i en portal), så viser utskjæringen fra Urnes en hund som
er i en faktisk situasjon; jakt på hjort.

På kisten fra Ullensaker kirke i Akershus kan vi finne store
mastiff-like hunder. Denne utskjærte kisten er fra
12-1300-tallet.
Det er ikke kjent hvem treskjæreren er, og det er blitt
foreslått at kisten kan være av tysk opprinnelse.
Andre betviler at kisten er laget utenfor Norge, og
begrunner dette med at illustrasjonene på kisten er
av samme type som andre norske utskjæringer fra samme
tidsperiode.

Vi har nå fastslått at det fantes en stor flokkvokter i Norge på vikingtiden. Men disse hundene forsvant ikke med vikingtidens slutt.
Gjennom illustasjoner kan vi følge disse hundene fra vikingtiden opp til de første ord om disse hundene ble ført i penn.
Svartedauden (kom til Norge i 1349) var som kjent svært ødeleggende, enten direkte eller som følge av, for både mennesker og dyr,
likeså hunder.
Gamle fortellinger og sagn opplyser om at i noen daler døde hele befolkningen, mens i andre daler overlevde kun et eller to mennesker.
Andre plasser forteller historien at over 80% av befolkningen ikke overlevde svartedauden.
Men både mennesker og hunder overlevde, men et resultat av befolningen ble desimert var at allerede isolerte steder ble enda mer isolert
i de følgende år etter svartedauden. Mange år gikk før dagliglivet ble normalt, og enda flere år gikk, -faktisk flere hundre år, før befolkningsantallet
var oppe på det samme som før svartedauden. Vi forstår med letthet at i en sånn tid, med store mengder rovdyr i villmarken, så var behovet for en
flokkvokter på ingen måte mindre enn før.

Man kan bruke en referense fra Olaus Magnus bok "Historia om de nordiska folken" fra 1555, som forteller om hundene og deres bruksområde;
"...hästen till kamrat i arbete och möda, hunden till sällskap och väktare. Hunden ser man vid sin herres sida kämpa till hans försvar mot röfvare,
lönnmordare, stigmän, mandråpare, försåtställare, tjufvar och mot alla möjliga ilskna vilddjur".
Videre skriver Olaus Magnus i boken sin; "I de nordiska landskap, som ligga närmare Nordpolen, finner man modiga och fruktansvärda hundar;
och detta är, som man förstår, en yttring av Guds nåd, alldenstund farligare vilddjur där finnas, såsom längre fram skal visas på tal om de
grymma vargarna. Men på Island, det är islandet, som ligger midt i oceanen, finnes visserligen alla möjliga slags hundar, så manga man kan
önska sig ........ men inga vinthundar, Molosser eller Cerberushundar....".
Jeg elsker denne referansen fra Olaus Magnus bok siden den til tross for sin korthet forteller ganske så mye om hundene i Skandinavia.
Olaus Magnus var Erkebiskop i Uppsala i Sverige og han skrev sin tykke bok på over 1000 sider i 1555. Boken ble skrevet i Italia, hvor
han bodde fra 1537, etter at han trakk seg tilbake fra sin stilling som katolsk Erkebiskop i Sverige. Vi kan gå ut fra at boken ble skrevet
etter notater og opptegnelser som han hadde gjort mens han var i Sverige.
På grunn av hans stilling så måtte han besøke mange steder i Skandinavia, så mange av historiene i boken hans var selvopplevde eller
førstehåndsopplysninger fortalt til ham av mennesker som hadde vært med i den aktuelle hendelsen. Andre historier er andrehånds opplysninger
og vi kan nok gå ut fra at enkelte fortellinger er basert på datidens vandrehistorier.
La oss imidlertid gå tilbake til Olaus Magnus beskrivelse av hundene, hvor vi lærer at de ble brukt som vakt og beskyttelseshunder. Vi blir også
fortalt at "modiga och fruktansvärda" hunder ble brukt, mest sannsynlig, som flokkvoktere på grunn av rovdyr. Vi forstår at når Olaus Magnus
skriver modiga och fruktansvärda så viser hundene denne oppførselen mot de villdyr som han skriver om, og da spesielt ulv. Vi skjønner også
at når disse hunden kan vise en modig och fruktansvärd oppførsel mot ulv og andre rovdyr så må de være av stor størrelse og styrke, veldig
ulik de små spisshundene fra Skandinavia.
Og så den mest interessante delen; etter at Olaus Magnus skriver om de modige och fruktansvärda nordiske hundene som er holdt på grunn av
de farlige villdyrene, så fortsetter han med Island, og forteller oss at der kan man finne alle slags hunder, men ikke mynder eller molossere.
Og dette er meget interessant fordi han da også sier oss indirekte at disse typene finnes ellers i de nordiske landene, men ikke på Island.
Det er meget lett å forstå hvorfor disse hundene ikke fantes på Island, siden det der ikke er noen arbeidsoppgaver for dem. Det finnes ikke,
og det fantes heller ikke da, noen ville dyr som passet for jakt med mynder. Det fantes heller ikke noen store rovdyr på Island; ingen ulv, gaupe
eller bjørn, og derfor trengte man heller ikke store molossere for å passe på husdyrene.

Detalje fra en gammel tegning.
Stedet er rett utenfor Trondheim by, som kan sees i bakgrunnen.

Også i de norske eventyr kan man finne referanse til fehunden, hvor kyrne til tussene beiter om natten, voktet av en budeie og av sorte hunder;
"...de talrige og trivelige Bølinger av det skjønneste Kvæg der gresse om Natten og vogtes av Budeier og sorte Hunde".

Fehunden/nauthunden ble holdt som vokter til kveg, ikke for sau. Vi kan lese en referanse fra Aurskog-Høland, som faktisk er det området der
jeg bor, datert 1771; ”I disse Fæe-haver gaae deres hæste, uden at bevogtes av nogen; men ved deres horn-kvæg lade de en eller tvende hunde
(som de kalde Fæe-Hunde) følge, hvilke ere saa asrettede, at de ikke allene forsvare kvæget eller Bølingen (som de kaller det) fra ulvene,
men endogsaa veed at drive det hjem i rette tiid om middag og aften for at malkes.”

Videre kan vi lese om bruken av hundene, og også om deres størrelse, fra Råde i Østfold, hvor forfatteren skriver; ”På mange gårder hadde døm
fehund – en stor hund som var oppfødd i fjøset frå’n var valp, sto i lag med kuene hele vinter’n da, for at’n skulle bli fehund. Når’em sleppte ut
kreatura, så var’n med i skauen hele sommar’n og gjette for tassen. En fehund hadde et bredt belte med piggar i rundt halsen, så ulven ikke var
god te å bite’n ihæl.”
Vi vet at på denne måte, oppvokst i fjøset, har flokkvoktere blitt holdt, og blir fremdeles holdt på dette viset i enkelte land, slik at de skal knytte bånd
med husdyra og på den måten bedre beskytte dem mot rovdyr når sommeren kommer og dyra er ute på beite.

Disse hundene ble også kalt Bjørnehund, ikke på grunn av at de ble brukt i jakt på bjørn, men på grunn av deres likhet med bjørnen.
Vi får et godt bilde av størrelsen og deres kraftfullhet når vi leser en referanse fra Rødenes i Østfold fra 1820; ”Det var en vinternatt på Østenby,
antakelig omkring 1820. Der hadde de en kraftig bjørnehund lenket til fjøsveggen i tilfelle ulvene ville forsøke å trenge inn i fjøset. Det var langt
på natten og folkene lå og sov. Da får de høre lurveleven nede ved fjøsen og bonden – Petter Johannessen – farer opp og ut i koven hvorfra han
har utsikt til fjøset. Han får da se en flokk ulver i rasende kamp med hunden. Han griper da børsa, som var ladet med ”rennejuker”, dvs. store
hagl, løper ut i bare skjorta og skyter midt i flokken. Ulvene ble nå skremt og løp sin vei, men over hunden lå en død ulv, en annen var så vidt
kommet seg over et gjerde og ble liggende der, en tredje fant de om våren da snøen smeltet. Den lå mellom Østenby og Krosby og hadde der
bukket under for sine sår. Hunden hadde heldigvis gått klar av skuddet, den hadde fått en del sår og risp etter slagsmålet, men ble snart like
god som før.”
Igjen skjønner vi lett størrelsen og styrken til disse hundene når vi leser at denne hunden suksessfullt forvarte seg mot en hel flokk ulver med bare
små sår og risp som skade fra kampen.

Engelskmannen Thomas Robert Malthus besøkte Norge i 1799 og skrev om sine reiser i den sørlige del av landet. Han gjorde noen gode
beskrivelser av de store flokkvokterne i Norge. En av hans fortellinger er slik; ”Etter middag snakket vi med vår vert, som viste seg å
være eier av en hel gård. Han hadde seksti kuer, tolv, tretten hester og seks husmenn. Kuene går nu på beite i fjellet – på setrene som
de kaller det. De hadde dratt til fjells for en uke siden og har to mann og to budeier til å pass på dem, og noen digre hunder til å forsvare dem
mot ulvene.”) Stedet som Malthus forteller dette fra er nær Tretten i Oppland.
Videre gir Malthus en annen beskrivelse av de store norske molosserne, denne gang fra området utenfor Magnor i Hedmark, nær grensen til Sverige;
”Andre gangen var da han en aften var ute og gikk med en stor hund som tilhørte en gårdbruker, og som ble angrepet samtidig av fire ulver.
Hunden hadde et halsband med stålpigger, og da den var meget kraftig og energisk, forsvarte den seg mot alle fire og fikk dem overende,
den ene efter den andre – selv lå den aldri under. Da herr L. Kom den til unnsetning, løp ulvene til skogs.” Videre skriver han; ”Den før
nevnte hund kom en aften hjem til gårbrukeren oversmurt med blod, som de mente skrev seg fra et slagsmål med ulver. Neste morgen fant de
halene og hodeskinnene av noen ulver som de antok var blitt slukt av sine kamerater efter å være blitt såret av hunden.”
Malthus skriver en tredje referanse til fehunden; ”Det holdt til en villkatt i trakten, og den hadde drept noen av de største hundene som
fulgte kuene.”
Disse beskrivelsene gitt av Malthus gir oss et godt bilde av størrelsen og arbeidsoppgavene til den norske flokkvokteren, samt hva de var i stand
til å gjøre. Igjen skjønner vi at hunden måtte være av stor størrelse og inneha en enorm styrke..

Noen flere gamle referanser til fehunden kan finnes på "Facts-siden". Men disse sidene om Fehunden/Nauthunden ville bli veldig stor om jeg
inkluderte alle referanser her, så noen sparer jeg til senere prosjekt.

Fehunden/Nauthunden i Norge har vært en viktig del av vår historie, hvor den har beskyttet husdyrene mot ulv, bjørn og gaupe. Vi kan finne
referanser til disse hunden så tildig som fra vikingtiden (år 793-1066), og hele veien opp til midten eller slutten av 1800-tallet.
De største ulvetider i moderne tider var mellom 1840 og 1850, og etter denne tid blir det færre referenser. Det siste sikre referansen ble gitt
av Henry, Lord Brougham i 1871, men når vi leser Lord Brougham's ord skjønner vi at hundene på ingen måte var sjelden på den tid.
Det er derfor mulig at noen fehunder overlevde på isolerte steder helt opp i 1900-tallet.
Men, som så mange andre molosserrase i andre deler av verden så døde fehunden ut når rovdyrstammen ble desimert og de store flokkvokternes
arbeid ikke lengre var nødvendig. En stor hund koster mer å ha enn en liten hund, og bøndene, ofte fattige, kunne ikke lengre holde hunder som
ikke hadde en nødvendig rolle å oppfylle.