Beklageligvis må jeg starte denne siden med å fortelle dere at informasjon om denne rasen (og Dalbohunden) som kan leses på andre
Internet-sider ikke er korrekt. Det er spesielt et websted som skriver usann og oppspinn-opplysninger, og dessverre har den norske
hundesiden Hundeguiden fått lov å bruke info fra det westedet, og gjentar derfor feilene og de usanne opplysningene.
Istedenfor å skrive mer om den saken her på denne siden, har jeg laget en egen side om dette, som du kan finne ved å klikke på
denne linken.

Vikingområder, handels og tokt ruter, bosettinger og oppdagelser. Klikk på bildet for forstørrelse

Det er nok meget sannsynlig at den svenske dalbohunden og den norske fehunden startet fra den samme avlsbase, de store molosser-like
hundene til de germanske stammene (Kimbere og tautonere). Siden de svenske vikingene dro i østerled er det mulig at Dalbohunden fikk litt
mer påvirkning fra øslige hunderaser enn den norske fikk. En fremtidig DNA-analyse av de eksisterende dalbohundskinnene som finnes
kan gi et klarere svar på dette.
De norske vikingene dro i vesterled; til England, Scotland, Wales og Irland, og til det europeiske kontinent, hvor de brakte med hjem til Norge
verdifull gods og husdyr. Senere ble Norge en provins av Danmark, for nesten 500 år -fra 1380 til 1814 (de to landene var faktisk i union med
hvernadre, men det fungerte mer som om Norge var en provins av Danmark) og vi vet an danskene importerte mastiffer fra Storbritannia for
å bruke dem i jakt på den danske ulven (som nå er utryddet). Noen av disse mastiffene kan ha blitt brakt til "den danske provinsen Norge", som
hadde et enda større poroblem med ulv enn Danmark hadde. Men det er sannsynlig at kun hunder avlet inn i den eksisterende norske stammen
på et tidlig tidspunkt (slik som hundene vikingene brakte hjem, og kort tid etter vikingtiden) hadde noen viktig påvirkning på den totale fehundstammen.
Om noen hunder hadde blitt avlet inn i den norske fehundstammen på et sent tidspunkt, slik som mastiffene brukt til ulvejakt i Danmark på
1600 og 1700-tallet, så hadde de nok mest sannsynlig hatt påvirkning på kun lokale stammer, på grunn av isolerte bygder i Norge med lite eller
ingen kontakt med andre mellom de høye fjell og de dype fjorder.

Men, som Öhman foreslår, så kunne også Dalbohunden ha fått en dråpe eller to av blod fra den britiske mastiffen. Vi må huske på at
Bohuslän var norsk område helt til ca. år 1700, og Bohuslän grenser til Dalsland. Men, også som i Norge ville det kun ha påvirkning på
lokale hundestammer om de var avlet inn på et sent tidspunkt.

Og her er det som kan vært den største forskjellen på den svenske Dalbohunden og den norske Fehunden/Nauthunden.
Fra den samme avlsbase, den originale nordisk flokkvokteren beskrevet i sagaene som den store bjørnehunden til vikingene,
er det mulig av den svenske rasen fikk mer påvirkning fra østlige hunder brakt til Sverige av vikingene i østerled, men på samme tid
også en viss påvirkning fra britiske hunder, brakt til Sverige via Norge eller direkte.
Om dette er tilfellet kan den svenske rasen ha vært av ørlite mer fjellhund-type enn den norske, som fikk mer påvirkning av britiske
og kanskje kontinentale mastiffer, brakt til Norge av vikingene og i århundrene etter, noe som ville gjort den norske rasen mer av
dogge-type enn den svenske.
Når man analyserer de eksisterende bilder, tegninger, malerier og beskrivelser er dette ikke et usannsynlig scenario.
Men vi må ikke utelukke at både den norske og den svenske rasen kan ha fått mer påvirkning av kontinentale europeiske mastiffer enn
foreslått her, men tidens slør har lagt seg over dette og hvordan dette eksakt har skjedd vil for alltid være skjult.
Men uansett om den svenske rasen har fått litt blod fra øslige raser så viste den likevel mer likheter med britiske og europeiske hunder
enn med østlige.
Vi må heller ikke glemme at sagaene forteller oss at de norske vikingene også brakte med hunder fra Irland. Vi kan lese at disse hundene
var store og fryktsomme, men historiene forteller oss ikke om disse hunden var av mastifftype eller av tildig Irsk Ulvehund-type.
Grunnen til at den både de norske og de svenske hundene hadde mer likheter med mastiffer enn med øslige raser er sannsynligvis å finne
i at deres opprinnelige form var skapt av mastifftyper brakt fra det europeiske kontinentet på et tidlig stadie av de germanske stammene.
Dette er grunnen til at i tidlige beskrivelser av de nordiske flokkvokterne av personer som faktisk møtte disse hundene blir de sammenlignet
med både britiske mastiffer og med Newfoundlandshund.

	Pigghalsband fra Norge og Sverige. Forskjellige typer av veldig tungt og solid design: I Norge hadde disse halsbandene forskjellige navn, avhengig av hvor i Norge man befant seg. De vanligste navnene på disse halbandene var; pigghysje, piggklava, pigghalse og hølsne.

Slik som Dalbohunden var Nauthundens hovedoppgave å beskytte husdyrene mot rovdyrene. Til dette arbeidet var pigghalsbandet av
meget stor viktighet. Hvor viktig dette halsbandet var får vi en viss pekepinn på når vi leser at svensken Nyman fortalte at hans far
måtte slipe piggene på halsbandet til sin Dalbohund tre eller fire ganger hver vinter, under store ulveperioder.
Men vi kan også lese at mindre hunder, som regel av spisshundtype brukt til jakt og som gårdshund, også brukte pigghalsband for
beskyttelse mor rovdyr. Pigghalsband av alle størrelser har blitt funnet over hele det sørlige Norge og Sverige.
I norsk litteratur kan man finne flere referanser til pigghalsband og deres viktighet for att hunden skulle overleve et angrep fra ulven.
Vi kan inkludere ett slikt eksempel; ”Fuggel-Gudbrand” husket fra småguttedagene på Kval, da faren var husmann på Dæli.
Gardsbikkja ”Fix” skrek stygt nedved badstua en kveld som 3 ulver hadde lokket med seg hunden dit. Den hadde ikke fått på
seg ”Piggklava’n” rundt halsen, og ble da et lett bytte for ulveflokken.”

Maleri av Johannes Flintoe, som viser en mindre hund med stående ører og pigghalsband. Johannes Flintoe var en norsk kunstmaler, og dette maleriet viser en scene fra setra, der husdyrene ble holdt på sommerbeite. Budeia/budeiene og gjetergutten/guttene tilbrakte hele sommeren sammen med husdyra i fjellområdene. Budeia melket kyrne, lagde ost, smør og prim, og tok seg av husene på sætra. Gjetergutten, eller guttene -avhengig av hvor stort antall dyr de skulle passe på, drev kyrne fra sommerfjøset til beitet, hvor de passet på dem, ofte sammen med en eller flere hunder. Også antallet budeier sto i forhold til hvor stor flokken av husdyr var. Opp til sætra kom det ofte ugifte unge menn, hvor de besøkte og flørtet med budeia/budeiene. Ikke sjelden ble setra et sted hvor unge mennesker hadde fest med dans og moro, slik som Flintoe viser oss i maleriet sitt.

Hyrden og hans hund, som bærer et pigghalsband. Lier, Buskerud, 1761

Disse hunden er vist på et maleri fra 1623 som henger i Hedalen stavkirke i Valdres.